Svar på tiltale fra adjunkt og mattelærer
Siv.ing. og adjunkt Harald Lindvik er lite imponert over kritikken “Hvordan fatte matte” fikk i Aftenposten den 25. april. Han mente denne ikke kunne stå uimotsagt, og skrev vedlagte debattinnlegg. Aftenposten ville riktignok ikke trykke dette, men vi fikk tillatelse til å dele hans tekst, som går som følger:
Kjære Jan Ivar Bruholt,
Aftenposten 24. april 2017
Nei, når læreren ikke kan formidle stoffet på en, for eleven, forståelig måte, så holder det nok ikke å kunne faget. Er Bruholt misunnelig eller har forfatterne av boken «Fatte Matte», Elin Natås og Anne Lene Johnsen, tråkket samfunnsfag-læreren på en vond pedagogisk tå?
Situasjonen
Vi kjenner alle til ropet og kravet om bedre matteundervisning i skolen. Oppgaven har bare ikke vært så enkel å løse som mange skulle ønske.
Matematikk er abstrakt, og et krevende fag. Det er, dessverre, akkurat som om enkelte elever ikke begriper sentrale begrep og aspekter i faget. Hva er vitsen ved å multiplisere i stedet for å addere tall, når det fungerer? Og hvordan formidler jeg, læreren, begrep som; to halve, en halvpart, to tredjedeler, og ikke minst en hundredel (eller tre hundredeler), når grunnforståelsen for begrepet brøk, eller delmengde, mangler hos eleven.
Og, hvordan går jeg da videre for å formidle det å regne med brøk? Forklarer jeg bare, akkurat som jeg gjorde i fjor, og mister enda noen elever som «møtte veggen», denne gangen på temaet brøk?
Og, i en annen gruppe, hvordan avlærer man feil kunnskap, hos en elev, en elev som bare «vet» at det er 60 cm i en meter (det er jo 60 minutter i en time også!). Avlæringen må gjøres, og den må gjøres på en konstruktiv måte, for å få riktig delmengde, 100 cm, i elevens naturlige forståelse av begrepet «en meter», men hvordan gjør jeg det?
Som mattelærer sliter jeg, rett som det er, med å kommunisere god forståelse av matematikk til en del elever.
Her kom boken «Fatte Matte» inn som en «eye-opener», en impulsgenerator, og en god veileder for meg. Den satte tankene mine i gang i nye spor.
Kritikken
Den kritikken du anfører er, delvis teknisk korrekt i denne første utgaven av boken. Men feilene er uvesentlig for det pedagogiske innspillet som tilbys oss lærere med denne nye og banebrytende boken.
Regnereglene, og eksemplene som du, og dine kolleger, trekker frem for å vise at boken er et Makkverk og Vranglære, vitner samtidig om snever forståelse av matematikkens verden.
Du
- Sparker til formelen for arealet av en trekant; A=l*b/2, og spør hva er bredden på en trekant?
Er det «l»-en og «b»-en som plager deg? Selv hadde jeg hadde nok valgt formelen A=g*h/2, men bokstavene er ikke pedagogisk viktig. Det er forståelsen, hos eleven, av de begrep (de ordene) vi bruker som er helt vesentlig!
Formelen for arealet av trekanten uttrykkes, som oftest, med: «grunnlinjen * høyden /2», men eleven må forstå begrepet og kunne velge en av sidene i trekanten som «grunnlinje», uansett om bokstaven er b eller g. Videre må eleven forstå hva som da blir den tilhørende «høyde», enten den heter h eller l. Er dette på plass så er vi på banen – pedagogisk.
Jeg strever ofte med å få svake elever til å begripe hva de skal med geometri, og hvorfor – hva er, i det hele tatt, vitsen?
Og du
- Sparker til bruken av begrepet omkrets.
Men det er helt greit, for oss, i geometrifaget, også å snakke om omkretsen av en kule, så jo, et geometrisk legeme kan faktisk ha en omkrets!
Og du
- Kritiserer ideen om å tegne tallene,
Men jeg ber gjerne de yngre elevene som jeg enda kan påvirke, og som skriver slurvete, om å tegne tallene. Hvis jeg bruker ordet skrive, så rabler de i vei, og tallene (sifrene) blir, plassert litt i «hytt og vær», med forskjellig størrelse og varierende avstand.
«Posisjonssystemet», metoden med å ha ener-verdiene under hverandre, og tier-verdiene under hverandre, i et ryddig oppsett rakner. Elevene mister oversikten i «gangestykkene», og summerer fort feil. Da blir det rødblyanten igjen!
Men ja,
Hvis jeg skal kritisere boken for noe, så er det for nest siste linjen på omslagets forside:
«Den effektive måten å bli god i matte på».
Det var kanskje her du mistet forståelsen av hensikten med boken. Jo, Denne setningen kunne, med fordel, vært byttet ut med noe sånt som
«Hvordan begripe hvordan en lærer, eller foreldre, skal kommunisere matematisk forståelse».
Men denne nye setninger er, dessverre, alt for lang og tung. Har en språk‑ eller samfunnsfag-lærer et forslag, så mottar sikkert forfatterne forslaget med takk.
Så Mulighetene i boken
Jeg opplever at boken «Fatte Matte» er en lærebok i det å kommunisere matematikk. Den er langt, langt, fra å være en lærebok i matematikk. Det å forstå hvordan abstrakte begrep i vårt språk bygger på tidligere innlærte begrep, er helt nødvendig. Og denne gang vinkler bokens forfattere dette inn mot undervisningen i matematikk. Det er nettopp det vi (skolens lærere) har savnet!
Boken (gjerne i en revidert utgave) burde derfor, etter min mening, bli en obligatorisk lærebok i didaktikk for realfag. Men det er mer enn nok å hente i boken som den allerede er! Matematikk er saklig‑ og fakta-kommunikasjon, kall det gjerne et språk. Dette må vi som matte-lærere ta inn over oss. Avisene er jo fulle av grafiske fremstillinger, kake-diagrammer o.a. Dette er å bruke matte i praktisk kommunikasjon.
Kanskje andre, og enda flere, lærere enn bare vi realfaglærere, kan finne didaktiske gullkorn i boken om: «Å Fatte»!
Harald Lindvik
Det er mye som er gøy og lurt å lære om! Noe av det du leser her har stått på trykk i Dagbladet Magasinet, Allers, avisa Dagbladet, Helsemagasinet eller andre steder. Noe av det står bare her. Men alt er skrevet av meg. Alt er ting jeg liker og interesserer meg for og som jeg har lyst til å dele med deg, fordi du kanskje også kan ha glede av det. God lesning!
