Skyr du i blant sosiale sammenhenger fordi du føler deg usikker og tror at du sier mye teit? Dette er til deg.
Sammen med andre mennesker føler jeg meg ofte som en elefant i et glassmagasin: Klønete, klumpete og med en tendens til å veive ned og knuse alt som er i nærheten.
Jeg er nemlig ikke så flink til småprat. Jeg er heller ikke spesielt kjapp i replikken, og føler ofte jeg ikke sier de riktige tingene på riktig tidspunkt. Tvert imot trenger jeg tid til å tenke meg om, og jeg føler ofte at jeg enten babler, sier for mye eller for lite, gjentar meg selv, bommer totalt med alle forsøk på å være morsom og i alle fall ikke gir det inntrykket jeg håper å gi når jeg skal prøve å passe inn. Og jeg er misunnelig på alle dem som ser ut til å smelte sammen i herlig samvær uten at det virker som de anstrenger seg det minste. Alle dem som er naturlig sosiale. Altså alle dere andre!
Da var det min venn Geir sa noe helt genialt. Han stammer. Stammingen har gjort at han gjennom livet har følt seg utilpass i sosiale situasjoner og ikke har klart å prate ubekymret i vei. Det er ikke så lett å være kvikk og rask i kjeften når snakkemusklene stadig henger seg opp. Han forklarer det som at han kan ha ordene inne i hodet, men de kommer ikke ut. (Jeg har ikke de rette ordene i hodet engang, jeg, og de ordene som kommer ut er ofte absolutt ikke dem jeg har gitt tillatelse til å unnslippe).
«Husk at dem du sammenligner deg med og ønsker å ligne på, det er ofte folk du ser på TV og film,» sa Geir, «de er skuespillere som har fått manus med ferdige dialoger som er skapt og gjennomtenkte og redigerte og laget for å funke på skjermen!»
Det samme gjelder for bøker. Dialoger i bøker lages på en bestemt måte uten alle de vanlige hilsningene og nølingene og småordene vi bruker i det virkelige livet, som hei, hei, hvordan går det, joda, bra. De går rett på, for å skape dramatikk og konflikt og flyt i teksten, og den som har laget dem har brukt tid på det, attpåtil i samarbeid med en redaktør.
Felles for begge: Det er ikke sånn folk vanligvis snakker!
Alle snubler i samtaler. Stotring, pauser som føles pinlige, vitser som ikke fører frem – det er helt menneskelig. Litt småsnubling er heller ikke viktig. Det som teller, er helheten i relasjonen. Vi er ofte veldig fokuserte på oss selv, og feilbedømmer vår egen innsats. Dessuten: Mens vi er opptatt med å skanne oss selv for feil, gjør kanskje den andre personen ofte det samme med seg. Eller de har det rett og slett bare hyggelig og tenker ikke at du snakker rart.
Når vi er sammen med andre, glemmer vi dessuten et viktig poeng: De fleste ønsker at samværet skal gå bra. De vil ha ekte kontakt, ikke en strålende skuespillerprestasjon. De venter ikke på at du skal gjøre noe feil. Og om du gjør det, gjør det ikke noe:
Vi liker ofte folk bedre om de ikke fremstår perfekte, og vi er stort sett rause med hverandre, og legger ikke merke til de tingene du selv tror er brølere. I alle fall om du omgås noenlunde hyggelige folk. (Gjør du ikke det, er det omgangskretsen det er noe feil med, ikke deg.)
Like-gapet:
- Like-gapet handler om at vi undervurderer hvor mye andre mennesker liker å være sammen med oss.
- Du er mer normal enn du tror, og sannsynligvis bedre likt enn du frykter.
- OBS: Har du sosial angst – en kronisk frykt for å bli negativt bedømt av andre – kan du ha behov for mer hjelp og støtte – se f.eks: https://angstklinikken.no/psykiske-plager/sosial-angst/