Sliter du med å la være å tenke på alt du burde gjort? Eller stusser du over at du har glemt det du gjorde i går? Dette er to sider av Zeigarnik-effekten, og den kan vi lære å bruke til vår fordel.
Etter et restaurantbesøk oppdaget psykologen Bluma Zeigarnik at kelneren kunne huske store og detaljerte bestillinger helt fram til alt var betalt og gjestene hadde gått – da hadde han glemt det hele. Effekten som har fått hennes navn handler om at vi glemmer ting straks vi er ferdige med dem. Det er bra, så vi får ryddet plass til nytt. På den andre siden betyr det at vi først klarer å legge fra oss ting når de er gjort, og så lenge vi har noe ugjort på lista vår, holder vi oss årvåkne, for uferdige oppgaver vil fortsette å tumle rundt i hjernen nettopp for å minne oss på at det ikke er gjort.
Dette har betydning for oss både på jobb og privat: I Journal of occupational health psvchology kunne vi nylig lese seg at arbeidstakere som hadde mange uferdige oppgaver på slutten av uka, sov dårligere og grublet mye gjennom helgen, selv om det var for småting. I privaten kan en uavklart uoverensstemmelse med partneren eller barna være nok til at hjernen ikke gir deg ro, noe som igjen kan skape negativ stemning i forholdene. Zeigarnik-effekten kan også forklare hvorfor du må ta ut kortet i minibanken før du tar ut kontantene: Når du har pengene i hånda, anses oppgaven som fullført, og det er stor sjanse for at du glemmer å ta med deg kortet.
Dette handler nemlig om et grunnleggende prinsipp for hvordan hjernen holder fokus på mål: Når vi starter på noe, åpner hjernen en spenningstilstand – en fane, om du vil – for å jobbe med oppgaven. Denne tilstanden sørger for at vi har målet i sikte frem til hjernen får beskjed om at den kan lukke fanen.
Dette er en fin funksjon som hjelper oss å prioritere aktuelle oppgaver. Problemet er bare at mange av oss prøver å sjonglere en haug saker som aldri blir fullført – beslutninger vi ikke tar, konflikter vi utsetter å løse, prosjekter vi ikke blir helt ferdige med. Det er vanskelig å prøve å bare ikke tenke på sånt, for hjernen skiller ikke mellom ting som er avsluttet og ting du prøver å bare skyve til side. Er det ikke noe tydelig tegn på at dette er en oppgave som faktisk er avsluttet, holder hjernen den aktiv.
Den åpenbare løsningen er naturligvis å gjøre ferdig oppgaven så du kan krysse av for den. Ferdig, gjort, ute av hodet! Men vi har ikke alltid mulighet til å ordne opp umiddelbart. Hjernen trenger heldigvis heller ikke at du faktisk fullfører, derimot at du tar ansvar for greiene, og få bevis på at det hele blir håndtert. Da kan du lage en plan for hvordan du skal løse oppgaven. Hvis du skriver ned hva som er neste skritt, er hjernen fornøyd. Må du for eksempel ta en vanskelig samtale, kan du skrive ned hvordan du skal legge opp samtalen, hva du håper praten skal føre til, hva du er villig til å forhandle på og når du skal ta det opp. Jo mer konkret, desto mer effektivt. Da vet hjernen at du er på saken og at det skjer ting som løser det hele.
Vi kan også bruke effekten til vår fordel:
Hvis du er en som pleier å utsette ting, kan du bruke effekten ved å starte selv med noe smått, det kan det skape nok spenning til at du blir motivert til å fortsette.
Eller vi kan bruke den til å lære eller huske bedre: Ta en pause midt i innlæringen, så vil du lettere komme tilbake til stoffet du prøver å lære. Dette er triks skrivelærere og forfattere kommer med i skrivepsorsesen: Slutt midt i et kapittel eller avsnitt – da er det nemlig lettere for hjernen å fortsette dagen etter!
En god rutine hvis du er en av oss som grubler og tenker på alt vi skal ha gjort, og selvsagt ikke får gjort alt på en gang, er å lage deg en skriverutine på kvelden eller slutten av arbeidsdagen hvor du noterer hva som er ugjort og hva prosessen videre for disse tingene er. Dermed klarer hjernen å legge det fra seg, og du kan tenke på andre ting – og sove bedre.
***Zeigarnik-effekten:
At vi ofte glemmer ting straks vi er ferdige med dem. Det er derfor mer sannsynlig at du husker ting du aldri ble ferdig med, enn ting du har gjort. Hjernen vil nemlig fullføre det den startet, og vil minne deg på det om og om igjen til det er fullført. Når saken er ute av verden, trenger vi derimot ikke lenger å huske på den.
Effekten ble først beskrevet og dokumentert av den russiske forskeren Bluma Zeigarnik i 1927.
(Denne artikkelen ble laget til min spalte i Allers.)