Mange faktorer spiller inn for å klare å løse et problem. En overordnet en er evnen til å vurdere alle mulige vinkler og faser og virkeligheter som kan tenkes å eksistere. Vi må få oversikt over problemet og samle alle mulige alternativer. Vi trenger å lære oss å ta bort forutsetninger vi setter selv som vi tror har med situasjonen å gjøre. Vi må fjerne oss fra den virkeligheten vi kjenner til for å komme frem til den virkeligheten vi ikke kjenner til og for å få bedre og mer annerledes idéer og løsninger.
Og slikt kan ta tid. Vi må tenke oss om. Jeg sammenligner det litt med å holde pusten – at man skal trekke langsomt inn mye luft, holde den lenge, så skal man puste saaakte ut.
Det er forskjell på hvor skikket du er til å drive slik tankevirksomhet, og på hvor sannsynlig det er at du faktisk GJØR det. At du kan, viser bare til motorkraften din, ikke kjøreevnene. Og mye tyder på at mange av oss dropper de øktene hvor vi må tenke oss om for lenge av gangen.
Det er litt den samme tankegangen jeg brukte i matematikk på skolen. En matematikkoppgave er et veldig konkret eksempel på en nøtt som skal løses, og hvor man ved hjelp av tankekraft og noe innsikt i faget skal klare å jobbe seg frem til løsningen. Mens når man ikke vet at det er et problem som ligger og venter på å bli funnet ut av, vel, da er det jo så mye annet spennende å tenke på her i verden!
I en fersk artikkel i Nature Human Behavior beskriver forskere en av mekanismene bak hvorfor det er blitt slik:
Hjernen er en lat krabat. Den trenger mye energi for å gå på jobb, og er stadig på utkikk etter måter å spare krefter på. I dag, med all den digitale tilgangen på rask informasjon, er ikke lenger hjernen opptatt av å klare å tenke langt og dypt og lenge av gangen, men er blitt bortskjemt med å få mye og rask informasjon servert i fanget ned veldig lite innsats. Når den får slippe å konsentrere seg så mye for å tilegne seg informasjon eller komme fram til løsninger, stiller den seg inn på «nå er jeg lat»-modus.
Dette er en grunn til at mange opplever at de – eller barna – ikke lenger klarer å konsentrere seg like lenge som før, ikke orker å lese en bok, for eksempel. For når vi stadig har tilgang på rask info og underholdning gjennom digitale duppedingser, sier hjernen liksom til seg selv at «dette er en oppgave jeg ikke lenger trenger å bruke krefter på». En hel bok? Åh, slitsomt.
Det vil si: Vi kan hvis vi vil. Problemet er ikke oppmerksomheten i seg selv, men hva hjernen nå anser som verdt å fokusere på.
Vi kan altså fremdeles konsentrere oss nok til å lese en bok. Eller å løse et problem, et mattestykke, for eksempel. Ting som krever at vi klarer å holde vår mentale muskel i arbeid en smule lengre enn det tar å scrolle over Instagram-poster. Vi er bare ikke vant til det lenger, og trenger det ofte ikke i hverdagen lenger, og da blir terskelen høyere.
(PS: Noe av denne teksten er fra min bok Slik blir du mer intelligent. Artikkelen jeg refererer til, er fra Nature Human Behavior.)