Få andre tallfenomener har vært gjenstand for like mye grubling, utforsking, begeistring og omtale i historien som Pi: Tre komma en, fire, en, fem og en hel haug desimaler til. Verdensmesteren i å kunne gjenta utenat antall desimaler av Pi husker over femti tusen. Men det er pingenting: Japaneren Yasumasa Kanada fant i 2002 noe sånt som de 1 241 100 000 000 første desimalene. Det er jo litt, får man si, og enda er det ikke slutt.
De fleste av oss husker Pi som et sentralt element i å regne ut omkretsen av en sirkel. I blant annet Larvik på 70-tallet lærte man å huske dette ved å tralle ”mannen i månen kan smile og le, ringen rundt hodet er Pi ganger d”. Det har man funnet ut. Det er ganske mye annet gøy å finne ut om Pi, også.
Det moderne symbolet for pi slik vi bruker det nå ble tatt i bruk for første gang av William Jones i 1706. Symbolet ble valgt fordi denne greske bokstaven betyr perimeter.
Pi er et såkalt irrasjonelt tall, det vil si et tall som ikke kan skrives som en brøk av to heltall. Noe man ikke har funnet ut, er om det er noe mønster i desimalene. Det vil si, matematikeren Johann Lambert mener å ha bevist i 1768 at det IKKE er det. Men noen småmønstre innimellom kan vi lure oss til. På nettet kan du finne ut hvor for eksempel fødselsdatoen din forekommer. Hvis du skulle trenge det til noe.
Du lurer kanskje på hvorfor jeg plutselig kommer pilende med alt dette? Det er naturligvis i anledning dagen som i aktuelle miljøer er anerkjent som selveste Pi-dagen: Fjortende mars, eller 03-14 som det skrives på engelsk datoformat. Da serverer de pai (pie) på the Exploratorium i San Francisco, på skoler, institutter og i andre interesserte miljøer. Fjortende mars er forøvrig også bursdagen til Albert Einstein. Slike sammentreff er alltid festlige å pilosofere om i visse kretser, selv om Albert aldri angivelig var noe flink i matte.
Hva en pilosof er, ref. tittelen på dette innlegget? Det er selvfølgelig en stor tenker som det har gått litt rundt for.