Forleden sa min niese «se, det er en mann i leverposteien» da hun satt og så på brødskiva si til frokost. Og ganske riktig, der var det et mønster som kunne minne om et fjes. Akkurat som i månen, og i skyer. Hvorfor ser vi så lett ansikter i alt mulig?
Hjernen vår prøver konstant å forstå all informasjonen den blir eksponert for. En viktig oppgave for den, er å forstå mennesker og deres motiver og handlinger. Derfor ser den etter menneskelignende trekk i omgivelsene, og tolker tilfeldige sanseinntrykk som meningsfulle, typisk ved å se ansikter, dyr eller andre former i skyer, gjenstander, flekker, eller som i deres tilfelle: på brødskiva.
Dette synsbedraget er en medfødt mekanisme som kalles pareidoli. Å se ansikter spesifikt kalles ansiktspareidoli. Hjernen vår har spesialiserte prosedyrer for å identifisere ansikter, og tolker også ikke-ansikter ved hjelp av de samme kognitive prosessene. Der det er snev av noe som ligner på to øyne over en nese og munn, tror vi at vi ser et ansikt. Mange ting kan tilfredsstille den malen og dermed utløse en ansiktsgjenkjenningsrespons.
Og dette går raskt: Ansiktsgjenkjenning er så viktig for mennesker at vi behandler ansikter på bare noen få hundre millisekunder. Fra et evolusjonært perspektiv er det en stor fordel å kunne oppdage ansikter raskt. Hjernen leter altså automatisk etter ansikter overalt, og det ser ut til at fordelen med å aldri overse et ansikt langt oppveier feilene der livløse objekter blir sett på som ansikter.