Blir det du sier feil når noen forteller at de har det kjipt?

Det er vanskelig å høre noen fortelle at de har det vondt, og det er lett å si noe feil. Vårt ønske om å ordne opp bidrar nemlig ofte til mer frustrasjon, ikke mindre. Her er et råd til hvordan du best kan hjelpe en venn som forteller om noe vondt så ikke du plumper i baret.

I boka Sa jeg noe feil? Hvorfor samtaler skjærer seg, og hvordan vi kan bli bedre til å snakke sammen (Gyldendal, 2023) starter forfatter og psykolog Aksel Inge Sinding med en historie fra en søndag morgen med en overaktiv toåring og en nyfødt baby. Han hadde nesten ikke sovet, var sliten og irritert, og følte han måtte rømme huset litt. Fra bilen ringte han sin far for å få litt støtte. Faren var i strålende humør og pludret fornøyd om en fantastisk kunstutstilling han hadde vært på. Da han spurte hvordan sønnens dag var, fikk han høre om nattevåkingen og den slitsomme tilværelsen som småbarnsforelder. Men istedenfor å gi trøst og forståelse, pludret faren nå enda lykkeligere om hvilken herlig tid det var da barna var små og at denne tiden måtte man virkelig sørge for å nyte og dessuten var det sol og nydelig vær ute og i det hele tatt var livet bare helt vidunderlig.

Sinding selv syntes ikke ting var så vidunderlige og ble bare enda litt surere. Faren lo jo bare bort alle problemene! Det var attpåtil så mange andre som har det så veldig mye verre, må vite. Sønnen følte seg utakknemlig fordi han ikke satte pris på småbarnslykken hele tiden og urimelig fordi han ikke klarte å nyte den fine dagen. Han argumenterte enda mer for at han hadde det kjipt, og til slutt la han på.

Det er ikke så lett å vite hva vi skal si når noen forteller at de ikke har det så bra. Vi mennesker er nemlig ikke så veldig godt trente i å håndtere andres følelser (ikke våre egne, heller). Spesielt ikke når de følelsene er litt vonde eller den vi snakker med har det vanskelig. Mange av oss har sikkert erfart at vi føler vi har tråkket i salaten, eller at vi føler oss helt maktesløse, for uansett hva vi sier, blir det galt.  

Problemet er, sier Sinding selv, at vi ofte er redde for å gjøre ting verre om vi anerkjenner at andre har det vondt. Så vil vi gjerne ordne opp og hjelpe til og få det vonde til å gå bort, fordi det er skummelt at noen har det slik. Det gjør vi ofte ved å prøve å fokusere på de bra tingene, argumentere for at det ikke er så ille, si at alt går bra og prøve å være positive. Da er veien kort til å på ulike måter ugyldiggjøre det den andre kjenner på. Det kan være vi prøver å muntre opp, bagatellisere, avlede eller prøver å få dem til å tenke annerledes eller på andre vis prøver å endre det de opplever. 

Men det er slett ikke sikkert slikt er så lett å høre for den som nettopp har fortalt om noen frustrasjoner: Tvert i mot kan det føle til at man ikke føler seg hørt, ikke fortjener forståelse og at frustrasjonen vokser og stemningen blir dårlig. Det hjelper absolutt heller ikke å få høre at andre har det verre. Skal vi ha dårlig samvittighet fordi vi synes vi selv har det litt tøft, da, liksom?

Sinding og faren ordnet opp seg imellom litt senere. De snakket om nettopp hvordan måten vi selv oppfatter og føler på kan gjøre det vanskelig å møte andres følelser. Faren forklarte at siden han selv hadde det så bra, var det vanskelig å oppfatte at sønnen ikke hadde det så bra. Og faren ønsket jo også bare å hjelpe, men så ble det han sa altså feil for sønnen. 

Sindings råd til oss som vil hjelpe er egentlig ganske enkelt: At vi istedenfor å prøve å muntre opp, heller anerkjenner eller aksepterer det den andre føler og opplever, er nysgjerrige på hvordan den opplever situasjonen, og viser empati samtidig som vi er ærlige på hva vi selv ser og opplever. Da blir det meste lettere å snakke om, og vi kan få til en god og støttende samtale.

Lesetips:

• Aksel Inge Sinding: Sa jeg noe feil? Hvorfor samtaler skjærer seg, og hvordan vi kan bli bedre til å snakke sammen (Gyldendal, 2023).
• Kirkens SOS: God å snakke med (Frisk forlag, 2020).