Også i år kommer det påskenøtter fra Anne Lene til P4s lyttere: To stykker hver dag påskeaften og 1. påskedag. Og det er premier! Så skru på, lytt og kos dere. Se også www.p4.no.

I tillegg til P4-nøttene, blir det én oppgave hver dag i påskeferien her hos Hjernefabrikken. Så sjekk her, også. Du finner alle nøttene samlet under "IQ-trim og spill" i bloggen

Det sa Aleksander Hornslien (nå 21 år) en dag til moren sin da han fremdeles gikk på grunnskolen. Aleksander slet virkelig med læring, og var spesielt frustrert over matten. Men også norsk og andre fag. Aleksander ville virkelig lære, men det gikk jo ikke! Ikke før han kom til oss. Da var han 18 år gammel, og hadde gått glipp av masse læring. Nå, etter å ha gått hos Elin, sier han matte yndlingsfaget (sammen med gym).

Dette forteller Aleksander selv om hvordan han opplevde årene på skolen (teksten er skrevet av moren, Magdalena Troszczynska):

– Mamma, jeg vil ikke bli direktør når jeg blir stor!

– Hvorfor ikke, lille venn?

– Fordi jeg vil jobbe!

Denne samtalen hadde jeg med min mor en høstdag på vei til skolen. Jeg var nok ikke eldre enn 6–7 år. Lite visste jeg hvor mye hardt arbeid som lå foran meg allerede fra barndommen. Første skoledag – så spent og glad jeg var. Mor sier jeg var høyest av alle. Jeg kikket rundt på alle sammen med en stor smil om munnen, så klar til å lære.

Bokstavene ville ikke holde seg sammen og danne ord. Jeg klarte ikke lese ord med flere enn tre bokstaver. Det ble sagt at jeg muligens aldri vil kunne lese godt nok, og i alle fall ville jeg ikke forstå hva jeg leste. Imidlertid forsøkte jeg så godt jeg kunne. Det verste øyeblikket kom noen år senere, da jeg skulle låne en bok fra skolens bibliotek. Sammen med noen kamerater valgte vi oss hver vår bok. Jeg fikk klar beskjed fra vaktlæreren om å legge fra meg boken. ”Den er alt for vanskelig for deg”, ble det sagt. Jeg ble flau og følte meg så skuffet, så liten og dum. Hvorfor ga de meg ingen sjanse? Selvtilliten raste helt ned. Jeg var den dummeste, jeg ville ikke klare noe som helst.

Bedre var det ikke med matte. Å telle gikk greit, men å sette tallene sammen, plusse, trekke fra, var nesten umulig. Og snakk ikke snakk om ganging. Jeg ble bedt om å gjøre samme ting om og om igjen i et standard opplegg, selv om det ikke ga noen resultater. Til slutt gadd jeg ikke mer, jeg var jo dum.

Men hjemme var det litt gøy. Vi reiste mye. Jeg fanget opp fremmede språk ganske fort når vi var i utlandet. Hadde lyst å lære mer! Det var så spennende med alle de rare stedene vi besøkte. Historie, geografi – det var jo supergøy! Etter hver reise snakket foreldrene mine med lærerne med håp om at jeg kunne få lov til å lære mere av det jeg syntes var spennende, det jeg kunne vokse på og styrke meg på, men igjen: nei.

Heldigvis kjørte jeg mitt eget løp samtidig. Jeg fikk hjelp av en kiropraktor slik at motorikken min ble bra. Vi fikk råd om riktig kosthold så hjernen min klarte å jobbe mer effektivt og fant privatlærere som brukte en undervisningsmetode som var riktig for meg. Den vanlige øyelegen fant ingen feil med synet mitt, men jeg fikk meg briller. Ingen feil med ørene, men jeg fikk hørselsøvelser som hjalp meg til å skille mellom vesentlig informasjon og forstyrrende støy. I alder av 21 år fikk jeg stilt dysleksidiagnose. En ny verden begynte å åpne seg.

En dag ble matte plutselig litt morsomt, og jeg leser – sakte, men hvilke bøker! Nå leser jeg Stordalens Jeg skal fortelle deg min hemmelighet. Jeg kommuniserer på engelsk på jobben, har tatt førerkort for truck og planlegger å ta førerkort på gravemaskin, bil og mye annet.

Jeg er en fisk som aldri vil kunne klatre, men jeg er jammen helt fenomenal til å svømme!

Mange elever som sliter på skolen, kunne gjort det mye bedre om årsakene til hvorfor de sliter, var blitt oppdaget tidligere og de hadde fått undervisning som gikk ut på å lære selve grunnlaget for læring i tillegg til fagene.

Og det er dette vi brenner for: Å lære alle som vil hvordan de kan hjelpe sitt eget barn (eller andres barn!) til å lære nettopp dette grunnlaget, og deretter selve faget.

PS: Du kan lære hvordan du kan undervise ditt barn selv, slik Elin gjør med sine elever. KLIKK HER og bli med på veiledningsprogrammet vårt hvor du får se hvordan du går fram helt konkret for å bygge det rette grunnlaget hos ditt barn, tette igjen hullene som måtte være der, og forklare matten på en måte som gjør det lettere å forstå. Det er nemlig fullt mulig å synes at matte er gøy – når vi voksne bare underviser riktig!

Vi ble begeistret da vi kom over denne artikkelen, hvor forskning i nevrokognisjon bekrefter at vi gjør nettopp det som skal til for at vi skal utvikle gode tenkeevner og forutsetninger for læring. Her skriver nemlig forskerne om hvor viktig det er å bygge opp en konseptuell forståelse via elevens sanser (og bevisst språk) som gjør hjernen i stand til å bli mer fleksibel, huske, og klare å abstrahere og sette informasjon sammen når det blir mye av den.

Det er dette som bygger intelligens, sier de.

Den ene forskeren, Professor Barbey, sier for eksempel at:

Hjerneområder i occipitallappen i hjernens bakre del er kjent for å prosessere visuell informasjon.  For å identifisere et objekt, må vi også klassifisere det.
Det avhenger ikke bare av syn. Det krever også konseptuell kunnskap og andre aspekter ved informasjonsbehandling, som støttes av andre hjerneregioner.
Og etter hvert som antall moduler øker, blir typen informasjon som er representert i hjernen stadig mer abstrakt og generell

Det er hvordan alt dette jobber sammen, som virkelig skaper intelligens, sier han også.

Det er nettopp det vi gjør gjennom den undervisningsmodellen vi skriver om i “Hvordan fatte”-bøkene våre og som vi underviser i på nettkurs og bruker med elevene våre:

Lærer elevene denne konseptuelle forståelsen og hvordan de klassifiserer, slik at de blir fleksible og kan abstrahere og lagre og nyttiggjøre seg mer informasjon.

Se populærversjon av artikkelen her og originalstudien fra journalen Trends in Cognitive Sciences her.

I en episode av TV-serien Star Trek som jeg satt klistret (ordspill ikke meningen) til som barn, hadde en av rollefigurene en egenskap jeg ble voldsomt imponert over: Han kunne se en bokside i kun et lite glimt, noen sekunder, så husket han alt. Fotografisk hukommelse! I en scene lå han i en seng på sykestua - eller hva det nå heter på romskip – og leste en bok som sto på et stativ ved sengen. Stativet hadde en automatisk ark-snuer-innretning, og min helt bladde om arkene i boken via en klumpedings med en knapp på. Klikk – les – klikk – les – klikk –les – ferdig. Så praktisk! Så mye info inn på så kort tid!

Jeg var en aldri så lite smule misunnelig og trente på dette støtt og stadig, men fikk det ikke til. Jeg ble riktignok god på å lese raskt, detaljene bare sitter ikke så godt fast, og i en spørrekonkurranse ville jeg sikkert røket ut på spørsmålet om hva hovedpersonene i ”Brødrene Karamasov” heter. Og fotografisk hukommelse forekommer ikke bare i spæisa TV-serier fra 70-tallet: Det går mennesker med slike evner rundt midt i blant oss. Hva er det de har??

Det kan tenkes de har en variant av det som i medisinske termer kalles ”eidetisk hukommelse”. Eidetisk hukommelse kan være flere ting, men det de fleste av oss nok tenker på når vi linker det til fotografisk hukommelse, er evnen til å huske en opplevelse som et helhetsinntrykk som man senere kan hente frem og fortelle om detaljene ved. Denne evnen er riktignok ofte koblet til en tilsvarende manglende evne til å  vurdere inntrykk og informasjon i komplekse situasjoner mot hverandre og velge hva som er viktigst i de ulike situasjonene. Evnen er også ofte koblet til fenomenet synestesi: Når sanseinntrykk blandes sammen slik at for eksempel en farge ikke oppleves som en farge, men kanskje heller som en smak.

Vi kan gjerne misunne mennesker med fotografisk hukommelse fordi de husker så mange flere detaljer enn oss andre. Men i virkeligheten kan dette føles som et handikap for personer med slike evner, fordi de ikke er like godt i stand til å skille og sortere ut detaljer. Og hvem trenger vel egentlig å gå rundt og huske for eksempel hele IKEA-katalogen etter å ha bladd gjennom den en gang eller to?

Hvis du likevel har lyst til å prøve å trene deg opp til LITT bedre fotografisk hukommelse, har østens yogis følgende øvelse til deg:

Sørg for at du er i et rom hvor du ikke blir forstyrret, trekk for gardiner og skru av lys. Ligg på ryggen på gulvet eller en seng og lukk øynene. Fei unna alle tanker som måtte komme, og forestill deg at alt du kan se er mørk, myk fløyel. Se så for deg at det er en hvit firkant cirka 30 centimeter foran deg som danner en ramme mot den svarte bakgrunnen. Plasser en svart sirkel på størrelse med en tier i midten av den svarte bakgrunnen inne i denne rammen, og fokuser på denne sirkelen. Når du har konsentrert deg om dette bildet til du kan tydelig se alle tre elementer i det, så ”puss det ut” som det ikke skulle vært der.

Øvelse ferdig, klar for lesing. Bare pass på at du leser noe du har lyst til å huske. I tilfelle det skulle sitte for godt fast.

Mange tenker at hvis det er skolefag man ikke får til, er det fordi man ikke har jobbet nok. Elevene får beskjed om å ”skjerpe” seg. Dette må vi slutte med å tro og si!

Vi har ikke opplevd en eneste elev eller forelder som har vært ”lat”.

Er det noe vi kan si om alle sammen, er at de er det stikk motsatte. De har prøvd og prøvd og prøvd i timevis og årevis, med snørr og tårer og tenners gnissel, og likevel ikke fått det til. Det er ikke å være late.

Det man oppnår da, er krangling og frustrasjon. Til slutt blir man så lei at man gir opp. Elevene resignerer og tror de er dumme og at det ikke er noen vits i å prøve mer. (Det er kanskje nå de blir kalt ”late”?) Mange finner unnvikelsesstrategier for å slippe unna læringssituasjonen. Slike kan være alt fra å være søt og yndig, klovnete og morsom og til å lage mye bråk – eller bare tenke at ”jeg har ikke mattehjerne” eller ”jeg er dum”.

Hjernefabrikkens spesialpedagog Elin har erfart dette med seg selv også: Hennes pappa strevde med henne, og hun med sin egen sønn, og de jobbet og jobbet og prøvde og slet med å lære og forklare matematikken. Det hjalp ingenting.

Men hvis det er tungt og strevsomt å forstå og lære matematikk, er det grunner til det. Og det er ikke elevens feil.

Feilen er at eleven har ikke lært det som skal til for å skjønne matematikken.

Eleven skjønner da verken hva læreren eller foreldrene sier. De kan like gjerne snakke et annet språk.

Og det er ikke elevens ansvar å finne ut av hvordan de skal lære det de ikke kan.

Det er lærerens ansvar.

Selvfølgelig må vi jobbe for å lære. Selvfølgelig må vi øve for å bli gode.

Men forutsetningen for å jobbe og stå på og øve på noe, er at vi har forstått det vi skal øve på.

Vår erfaring er at alle barn har lyst til å lære. Hvis du spør et barn som skal begynne på skolen om hva de skal der, sier de at de skal lære å lese, skrive og regne, og det gleder de seg til. Men hvis årene går uten at de lærer, og ting bare er strevsomt – hva da? Det er ikke det granne rart at de gir opp. Man setter seg ikke ned hver dag full av motivasjon for å prøve å forstå matteboka helt av seg selv, da.

Når vi mestrer noe, og får det til, blir det også gøy, og da får vi lyst til å gjøre mer. Da er vi plutselig ikke ”late” mer. Pussige greier? Men vi må altså først forstå, SÅ kan vi jobbe hardt.

Ikke omvendt.

Den matvaren som troner øverst på pallen over alle de som anses å være bra for hodet, er fisk. ”Du blir smart av fisk” står det iblant å lese i fete typer i ulike medier – nå også her. Spesielt blir vi smartere av slike fete typer som tunfisk og laks. (Ikke søte, fete lakris- eller gummifisk fra smågodt disken, altså, for de som måtte ønske å klamre seg til den muligheten).

Men hvorfor det? Grunnen er omega 3-fettsyrer. Og mest av alle er syrene EPA (eicosapentaenoic) og DHA (docosahexaenoic). I hvert fall er det disse to som idag er grundigst dokumentert å ha en bra mental effekt, og som det er mye av i fet fisk.

Hjernen består av ca 60% fett. Mye av dette fettet har som jobb å pakke inn og beskytte hjernecellene. Fettet vi spiser påvirker sammensetningen av dette hjernefettet, og omega 3 viser seg å ha en viktig oppgave her: De hjelper til å holde dette beskyttelseslaget fleksibelt og flytende, og hjelper dermed hjernecellene til å bli bedre i stand til å ta imot innkommende signaler. Desto mer fleksibelt og flytende dette fettlaget er, desto raskere overføres signalene.

Hvis vi får for lite omega 3, ser det ut til at kroppen vår kompenserer for denne mangelen ved å produsere en omega 6-fettsyre isteden. Da endres i så fall arbeidsforholdene: Fettlaget rundt hjernecellene våre blir mindre fleksible, vi blir mindre mottakelige for innkommende signaler og det går saktere med oss. Mer omega 3 er lik raskere tankegang, altså.

Omega 3 er viktig for mer enn å bare sørge for kjapp signaloverføring. Det ser også ut til å være en viktig ingrediens i kroppens neurologiske vekst, og dermed en faktor som kan hjelpe hjernen i et eventuelt arbeid med å reparere seg selv etter skader. Hjernescanninger på pasienter med schizofreni og Huntingtons disease (en arvelig, alvorlig form for fremadskridende hjernesvinn) viser at de som fikk behandling med omega 3-syren EPA hadde både beholdt og økt mengden hjernemasse etter 6 måneder, mens kontrollgruppen som ikke ble behandlet med EPA hadde mistet mye hjernevev. Disse pasientene som fikk EPA opplevde også forbedring i sine kognitive (tankemessige) evner , blant annet bedret korttidshukommelse og bedre konsentrasjonsevner. *)

En annen årsak til at omega 3 kan ha positiv effekt på hjernen, er at det sies å være betennelsesdempende. Både EPA og DHA er kjent for å dempe betennelser, og dette kan bidra til å bekjempe betennelsesskapende prosesser i hjernen, noe som er et kjennemerke ved store psykotiske lidelser og demens. Flere psykiatere og biokjemikere kan også vise til gode resultater i bruk av omega 3 i behandling av depresjon, og at å gi omega 3 til pasienter med depresjoner minsker symptomene deres betraktelig.

Fet fisk er altså bra for mange aspekter av vår mentale tilstand, ikke bare å ”bli smartere”. Og det å spise fet fisk – eller på andre måter sikre deg et høyere inntak av omega 3 – er dermed ganske smart i seg selv.

(PS: Fisken på bildet er et jeg hadde liggende som jeg tok en gang på et spansk fiskemarked. Det er ikke sikkert akkurat denne fisken har mye omega 3 i seg.)

*) Neuropsykiater Basant Puri, Imperial College London, april 2006

Sjarmtrollet Sara (8 år) slet med både lesing og med å lære matematikk og andre fag. Storesøsteren hennes som var to år eldre hadde ingen problemer. Det var nettopp det at foreldrene så lett kunne sammenligne de to jentenes utvikling, som gjorde at de kom til oss. De skjønte at noe var galt. Foreldrene reagerte spesielt på to ting: At Sara ikke lærte i det tempoet foreldrene mente var akseptabelt (hun klarte for eksempel ikke å si hvor mange dager det var igjen av uka). Det andre var at hun så ut til å ”stenge av” når hun skulle lære noe. Hun vred seg unna med å være søt og morsom, og sjarmerte seg ut av de vanskelige læresituasjonene. I klassen lot hun som hun var sjenert eller at hun ikke hørte.

Første gangen Sara kom til oss, hadde spesialpedagog Elin satt av to timer til henne. Men å få Sara til å høre på så lenge, kunne vi bare glemme. Sara hadde opplevd så mange ganger å ikke mestre å lære, og brent seg gang etter gang. Så å si til henne at hun nå skulle lære matematikk, var som å sette henne på en varm kokeplate: Hun hoppet av den med det samme, for der ville hun ikke være. Dette er helt vanlig: Når man gang på gang har opplevd å ikke mestre, mister man naturligvis troen på at man kan. Barna tror det er dem det er noe feil med, og de vegrer seg selvfølgelig for å måtte prøve igjen og få bekreftet at de feiler enda en gang.

Familier kommer kanskje til Elin for å få leksehjelp eller hjelp i et spesifikt fag. Men slik form for ekstraundervisning er ofte bare mer av det sammen som barna allerede ikke forstår, og det hjelper lite. Når eleven har problemer med å forstå et fag som matematikk, betyr det derimot at eleven mangler det rette grunnlaget for å lære matematikk. Derfor jobber vi med å bygge dette grunnlaget først. Og dette grunnlaget handler om at barna må bli trygge på hvordan de tenker og analyserer ved hjelp av helt grunnleggende begreper. De må med andre ord lære hvordan de tenker systematisk.

Elin og Sara begynte med å jobbe nettopp med å bygge dette grunnlaget ved hjelp av en metode som heter systematisk begrepsundervisning. Først etter at grunnlaget var på plass, kunne de fortsette med matematikklæringen. Etter et år regner Sara pluss og minus med tresifrede tall, har forstått gangetabellen, og har skjønt omkrets og areal, og har snart dreisen på å regne med Pi. Matematikk er nå blitt et av Saras favorittfag.

Det kan være veldig vanskelig for foreldre å i det hele tatt tenke seg at årsaken til at barnet vegrer seg for læring er at barnet ikke har det rette grunnlaget på plass. Det er enda vanskeligere å forstå hva dette grunnlaget er. Det er vanskelig også for lærere. At vi har lært å tenke på denne måten, er noe vi voksne enten regner med bare ”er på plass” når barnet begynner på skolen, eller noe vi ikke engang er bevisste på at vi faktisk må lære.

HVA KAN DU SOM FORELDER GJØRE:
Den gode nyheten er at foreldre selv kan lære barna sine om disse begrepene:

Viktig med begrepslæring

Ja, visst er det viktig å holde hjernen i form. Og det er både morsomt og lærerikt og nyttig på mange måter å løse sudoku, kryssord og andre hjernetrimoppgaver – slike som du finner blant annet i Anne Lenes nye, flotte hjernetrimbok, “Bruk nøtta!”.

Men den aller beste trimmen for hjernen, er å trimme kroppen:

Det er gjennom fysisk aktivitet du virkelig kan ta vare på din hjernekraft og intelligens opp gjennom livet. Fysisk aktivitet bidrar til at vi får bedre hukommelse og presterer bedre kognitivt på mange områder, hjelper oss å stresse ned, og beskytter mot demens og andre hjernesykdommer. Ny forskning viser blant annet at spesielt styrketrening er effektivt for å forebygge og bekjempe depresjon. Så kom deg på trening! Så kan du sette deg ned med Anne Lenes IQ-bøker og god samvittighet i godstolen etterpå.

Referanse:

Gordon, B. R.  et al. (2018): Association of efficacy of resistance exercise training with sepressive symptoms meta-analysis and meta-regression analysis of randomized clinical trials. jamapsychiatry, 572 Sammendrag

Vi underviser elevene våre i hvordan de sorterer informasjon. Det er derfor ekstra moro å lese forskning som viser at også voksne kan bli mer oppmerksomme og lære nye ting med samme teknikk.

Elever som sliter med læring har et dårlig begrepsgrunnlag og er ikke trygge på hvordan de analyserer informasjon. Det gjør man blant annet ved å finne likheter og forskjeller, gruppere og sortere.

(Hør mer om dette på vårt gratiskurs for foreldre om å fjerne mattevansker – påmelding HER)

En studie viser at også voksne har nytte av de samme teknikkene for å skjerpe oppmerksomheten og lære noe nytt:

Ved at vi grupperer informasjon vi jobber med når vi er på leting etter ”noe”, vil vi skjerpe oppmerksomheten og lettere finne fram til nye løsninger. Forskerne forklarer prinsippet med et eksempel om å velge noe å spise til lunsj: Istedenfor å lete i hele den store ”haugen” som heter ”mat”, kan vi spesifisere en viss gruppe av mat. Da blir det lettere å både se etter, og også identifisere mat som kommer inn i denne gruppen.

Dette er en metode hvor vi bruker eksisterende kunnskaper om tings egenskaper for å rette oppmerksomheten mot og lære om nye ting. Det er mye av det samme vi lærer bort til elevene våre. Og nå kan vi altså også more oss med at psykologer vet at denne teknikken gjøre det lettere å lære nye ting også for voksne.

Kilde (se også denne artikkelen i Psychology Today):

Wu, R., Pruitt, Z., Runkle, M. et al. (2016). A neural signature of rapid category-based target selection as a function of intra-item perceptual similarity, despite inter-item dissimilarity. Atten Percept Psychophys 78: 749. doi:10.3758/s13414-015-1039-6

Copyright © 2020 Hjernefabrikken
Min konto
Utvikling og drift: WPCODE
cartmagnifiercross
Handlekurv